Harmonidirigenten går ikke frem for selv å stå i sentrum. Når mennesker med ulike tenkemåter møtes, fungerer personen som en tolk mellom dem og fører helheten videre uten at den bryter sammen. Mellom den som tenker dypt og den som handler raskt, eller den som resonnerer med ord og den som forstår gjennom bilder, har dirigenten en fot i hver leir og kan oversette begge parters syn.
Kjernen i typen er at ingen bestemt retning dominerer. Personen kan tenke med både ord og figurer, fordype seg eller skifte raskt, og ta til seg ny kunnskap jevnt. Ingen enkelt evne skiller seg dramatisk ut, men ingen blir en flaskehals når den kreves. Denne jevnheten gjør at personen holder seg stabil helt til slutt i komplekse situasjoner.
Kostnaden er at det er vanskelig å beskrive seg selv. Spørsmålet «Hva er styrken din?» gir ikke ett tydelig svar. Testresultater og typevurderinger som sier «gjennomsnittlig», «vanlig» eller «uten særpreg», kan oppleves som treffende. Når andre forteller om sin egenart, kan tanken bli: «Hva har egentlig jeg?»
Nøkkelen er å ikke tolke balanse som en mangel. Når ingen retning dominerer, kan du selv velge hva du vil utvikle videre. Miljø og valg kan skape et tydelig særpreg. Frem til da har posisjonen din mellom ytterpunktene allerede verdi, fordi du kan oversette mellom dem.
Styrker
Med ord eller bilder, med fordypning eller tempo, kan du fungere stabilt i mange ulike sammenhenger.
Du kan stå med en fot på hver side: dypt og raskt, verbalt og visuelt.
Fordi du ikke allerede er låst til en ytterlighet, kan du velge hvilket område du vil fordype deg i.
Oppmerksomhetspunkter
Fordi du mestrer mye rimelig godt, er det vanskelig å finne én kjerne å vise frem. Du ser derfor gjerne på deg selv som gjennomsnittlig eller uten særpreg.
Når det kreves ekstrem spesialisering, fart eller konsentrasjon om ett punkt, blir du overgått av typer som legger all sin kraft der.
Du fanger opp mange oppgaver som interesserer deg. Hvis du begynner uten å prioritere, risikerer du at alt blir halvferdig.